Godt nyttaar!

9. april hadde vi siste eksamen, og ogsaa farvel med gjengen som har blitt veldig gode venner etter 3 mnd. paa reisefot sammen. Det var utrolig vemodig, men samtidig er reunion til sommeren allerede planlagt, pluss at Ina var klar for aa ta fatt paa turen ut i den store verden, denne gangen paa egenhaand. Tidlig 10. april reiste vi til flyplassen i Bangkok, og her skiltes ogsaa Simons og mine veier, saa naa er det kun jeg, Ina, som sitter her nede i Asia, likevel ikke helt for meg selv.

Fra flyplassen i Bangkok gikk turen min videre, sammen med 8 av de andre Asia-studentene, til Laos og hovedstaden Vientiane. Vi hadde ikke mye td i denne byen, men rakk aa faa med oss Buddha park som var utrolig flott. Det var som aa gaa gjennom en av Narnia filmene. Og som alltid: der det er statuer, har vi det goy. Men etter den lille skjennepreknen i Angkor Wat, prover vi aa ikke bli alt for overbeigeistrede...

Dette hyggelige gapet var inngangen til en liten hule i flere etasjer som symboliserte helvete (bunnen) menneskelivet samt himmelen helt paa toppet.

Her er vi i helvete...Utsikt over en liten del av parken (tatt fra himmelen...).

Planen videre var aa reise til Vang Vieng paa tubing, men da vi kom hit, fant jeg og en av mine medreisende ut at dette ikke helt var stedet for oss. Selv om "happy pizza" og magiske pannekaker hoeres vel og bra ut, valgte vi aa reise videre til Luang Prabang allerede etter en natt. Der ble vi godt tatt i mot av den store vannfestivalen og var gode og vaate allerede for vi hadde rukket aa sette fra oss bagasjen paa guesthouset vaart. Det er nemlig storslagen feiring av Lao new year her, tre dager til ende, der hele byen deltar i ville vannkriger - alt for aa onske hverandre lykke i den nye aaret. Og skal jeg domme etter vannmengdene jeg har faatt i hodet de siste dagene, kommer det neste lao-aaret til aa bli helt supert for meg!

Paa reisefot. Aa kjore gjennom Laos er ingen spok. Med lavere veistandard enn Norge, men vel saa hoy fart, og forbikjoringer jeg ikke en gang torr tenke tilbake paa...Likevel, for en fotoshoot kan jeg vel alltids sette opp et smil!

Planen jeg og Marthe, som jeg reiste med til Luang Prabang, hadde om elefanttur gikk i vasken da vi traff paa canadieren Derick (og jeg som trodde bare tyskere hadde dette navnet...). Han eier adventure selskapet den hvite elefant, eller noe i den duren, og plukket oss boksatveligtalt opp fra gata der vi vandret hjemlose omkring. Etter en natt paa guesthouset vaart fikk vi en hyggelig lapp om at vi nok dessverre maatte flytte ut av rommet vaart samme dag, da det var booket for neste natt.

Saa litt molefunkne, og etter aa ha matet munkene for aa forbedre karmaen vaar (de gaar langs gatene hver eneste dag klokka 06.00 for aa samle inn mat - de som gir faar litt pluss i karmaen for dette), traff vi altsaa Derick, som ikke var tysk. Han syntes elefanter var en dum ide, og lurte paa om vi ikke heller ville paa tracking i jungelen. Vi fant ut at dette inkluderte overnatting i en landsby, og ettersom vi ikke hadde noe hell med aa finne et nytt sted aa bo, samt min store begeistring for turer paa heia, var vi plutselig paa vei langt inn i jungelen.

Turen bestod av fem timers gange, via to landsbyer, for vi naadde destinasjoenen vaar; en tredje landsby.

Her fikk vi vaere en del av hverdagslivet faar noen faa timer - mating av griser, smaaguttenes forsok paa aa skyte smaafugler med sprettert (middag)... Vi angret ikke et sekund paa valget vaart!
Her sov vi, inntullet i myggnetting for aa beskytte oss mot diverse ulumskheter. Selv om gulvet var hardt og lydene uvante, sov vi nok et par timer tilsammen:)

I tillegg fikk vi tid til aa leke litt med landsbybarna, som ble overbegeistret da vi laerte dem slaa paa ringen. Det begynte med en liten barneflokk, og endte med at hele byen stod og heiet paa barna. Både jubel og latter var hoeylytt, spesielt naar barna i all begeistringen kraesjet, noe som skjedde ganske ofte. Men ingen skadde, og en utrolig opplevelse!


Verdens nydligste unger. Kanskje jeg tar en med hjem...

Vi fikk mange gode venner blant barna i landsbyen. Og det aa bli tatt bilde av, var helt supert syntes de. Saelig goy var det aa se bildene paa kameraet etterpaa:)

Neste dag startet med en times gaatur ned til veien, der vi ble plukket opp aa kjort enda lenger nord i landet. Neste post paa programmet var aa padle ned Mekong-elven i tre timer, for vi skulle bli kjort tilbake til Luang Prabang. Det var vel da jeg satt i kajakken paa vei ned et av de mange strykene vi maatte sloss oss gjennom at jeg tenkte noe saann som at "livet er herlig". Jeg har hatt mange fantastiske dager her i Asia til naa, men dette var absolutt to av de beste.

Prikken over i'en var at jeg og Marthe ikke kantet i kjakken en eneste gang, mens to tyske gutter som ogsaa var med paa turen, kantet allerede i forste stryk. Det blir ikke bedre enn det:)

Som nevnt tidligere er nyttaarsfeiringen i gang for fullt her i Luang Prabang, og hele byen er omgjort til rene krigssonen. Det er ikke noe poeng i aa prove aa unngaa vannet, saa det er like greit aa bli med paa moroa. Dessuten er det torketid her i Laos, saa en botte vann i hodet er bare nydlig forfriskende. Det er altsaa bare aa legge verdisakene igjen hjemme, aa hive seg inn i kampen av hjertens lyst.Watch out!! Best aa stille med tung ammunisjon i mote med erfarne laotiske krigere!

Ikke en gang munker og noviser var trygge i Laos disse dagene. Ikke mye føles bedre enn aa fyre los paa en munk med vanngevaer!:) Her er den ellers saa fredlige Linn i full gang...

Saann saa vi ut etter en dag i krigen. Litt krigsmaling maa til, selv om det skal sies at det ikke var helt frivillig vi i lopet av de tre dagene ble dekket i alle regnbuens farger.

I morgen er siste dag med nyttaarsfeiring, saa det er ingen grunn til aa torke av seg for om et par dager;)

Haaper dere alle nyter vaaren hjemme i Norge!

Tilbakeblikk paa Kambodsja

I Kabodsja reiste vi paa tur til en foss vi fikk hoere var helt fantastisk. det var den ogsaa, syntes Simon og Ina, og ca. halve Kambodjsa som hadde ferie akkurat den dagen vi reiste hit. Sjeldent har vi badet for et saa stort publikum. Ikke bare var bikini et svaert uvanlig syn, men ogsaa jenter som klatret i fjell og fosser.

Fem baht til den som kan finne Simon paa bildet... En av to "uten klaer" :)

Aldri har en baguette med ost og skinke smakt saa godt. Men paa super'n i Siem Reap hadde de alt. Sveitsisk ost i loesvekt!!

Maten saa veldig spektakulaer ut paa den franske restauranten vi fant i Phnom Penh. Men styr laaaangt unna chillisausen den saerveres med... Ellers brenner hele munnen i ... lang tid framover.

En stille stund sammen med en buddhistmunk i Angkor Wat. Han hadde en fridag fra skolen grunnet kvinnedagen, saa den skulle nytes.

Hva kan jeg si? Angkor Wat var er stedet for de fleste. Baade den religioese og den lekne. Simon i nydelig positur. En meget kledelig statue det der.

Ikke like lett og gi liv til denne statuen, men Ina gir det et forsoek! Tilskuerskaren ble etterhvert saa pass stor at det ble litt ubehagelig aa spille doed statue...

Leke?? Da vi fant minitivoliet paa toppen av kjoepesenteret trengte ingen aa be oss to ganger. Saerlig Simon slo seg loes, og var ekstremt fornoeyd med hvor billig det var aa "kaste bort" pengene.

Vaer hilset Nordboere!

Vi er naa i Cambodia. Her har trasket rundt i tempelruiner og tatt bilder i ca 35 grader. Jepp, det er noe varmt. I tillegg til aa studere verdens storste historiske funn, Angkor Wat, med sine tempelkomplekser datert tilbake til for Olav Tryggvason herjet hjemme i nord, har vi laert mye om landets morke historie. Folkemordet som skjedde mellom 1975-1979, der 25% av befolkningen dode, er likevel lite vektlagt i skolen og mange har knapt hort om det. Rode Khmer(kommunistfloyen blandt Khmer folket) med Pol Pot i spissen kan ha vaert aarsak til at hele 2 millioner menneskeliv gikk tapt. Et spennende tema her er Buddhismens innvirkning paa det som har med straff og forsoning aa gjore. 4 av hovedmennene er paa tiltalebenken, men det er ikke alltid Buddhister er saa opptatt av dette, siden ugjerningsmennene likevel faar elendig karma og vil bli straffet i senere liv. Den morke historien lever videre i den eldre generasjonens minner, hvor faa har opplevd a IKKE miste noen i familien. Det er 95% buddhister i landet, og deres budskap om fred og ikke-vold signaliseres kanskje sterkest gjennom en aarlige fredsmarsj. Buddhisme kan vaere saa mangt, men en ting er sikkert, at om alle var buddhister, ville freden raadet i verden.

Ina og Marthe slo seg los i Angkors jungel tempel. Kanskje litt i meste laget, for noen av vaktene ba dem om aa roe seg ned. Det syntes Ina var litt flaut...

Tempel-forsker Ina er paa pletten!


Nese til nese med en av de mange buddha statuene i det kjente Bayon tempelet

En artig severdighet er Den Flytende By. Her var det yrende liv, det var butikker, hus og kirker, og en god del trafikk; det rare var at alt skjedde paa vannet! Og med tanke paa at vannstanden kan forandre seg fra torketid til regntid med hele 11 meter, saa er dette ganske imponerende. En annen ting som, om ikke like imponerende men heller trist, var at ungene fra svaert ung alder var laert opp til aa tigge fra turister. Smaa unger som holdt slanger og sang mens de hjalp mamma aa padle for aa holde folge med baaten vaar og ba om "one dollar."




Livet paa sjoen gaar som normalt. Noen av barna faar tiden til aa gaa med litt kortspill i baaten utenfor huset sitt



En kirke maa til, ogsaa i en flytende by. Denne er katolsk, og var en av flere kirker.

Dette blir nok eneste blogginnlegget her fra Cambodia. Vi reiser snart til Thailand (forhaapentligvis, et lite usikkert moment om stengning av flyplass paa grunn av politisk uro) og skal bli der resten av turen, forst i chang Mai, der etter i Bangkok og eksamen blir paa Cosa Mui 9 april. Simon tar turen hjem 10 april, mens Ina skal fortsette turen gjennom Laos og Vietnam i tre ekstra uker og hilse paa Malariamyggen, den styggen!

Hei og hopp!

Karlson er den eneste som bør være på taket...

Et tips til alle der hjemme: Dersom du vurderer å gå på et blikktak, tenk deg om 350 ganger først. Det var det reparasjonene kostet etter at Simon raste gjennom et av resepsjonens tak. Foruten dette ble lange riper i huden og et kutt i kneet en passende straff for dumme påfunn. Det hele fortonet seg som en dramatisk ettermiddagstur til volleyballbanen, der Ina allerede befant seg. For oss normale er trappene som oftes en naturlig vei og ta, og de færreste vurderer i det hele tatt alternative veier for å komme seg ned. Men, som dere ser av bildet, ligger husene i rekke opp over, og det å gå de samme trappene hver dag ble til slutt for mye for Simon, som var overbevist om at ”snarveien” over takene ville spare ham mange sekunder. I det Simon tråkket på kanten av det øverste taket, knakk det som flattbrød, og Simon satte fart vertikalt. I susende fart nedover traff Simon på tak nummer 2, som han braste gjennom, men klarte å holde seg fast i . Slik ungikk han brekt bein/rygg eller annet. Da Simon senere kom joggende blodig til volleyballbanen der Ina m/flere ventet, måtte det mer enn en forklaring til før ”jeg falt gjennom to tak” sank inn hos forsamlingen som sporenstreks sendte Simon tilbake til helsesjekk hos turens sykesøster.

Det hele har satt dype spor i religionsgjengen, som også bruker historien på sine blogger. Men der er Simon full, ”ellers vil ingen tro at det er sant!!” Vel, vi sitter igjen, taknemlige for at det gikk så bra, tross alt, mens noen tanker ikke så fort slipper tak i oss: ”Har han ingen respekt for andres eiendom?” lurer Ina. ”Er de takene laget av knekkebrød? tenker Simon oppgitt.

P.S. Savner litt kommentarer på bloggen vår. Slå dere løs å gi lyd fra dere! Bare å trykke på blyanten:)

Her er stranda vi så å si bor på. Det tar 2 minutter og subbe ned, og det gjør vi flere ganger daglig både for å spise, bade eller spille litt strandfotball.


Solnedgangen på Coral bay på andre siden av øya vår er heller ikke å forakte. Den taler vel for seg selv.

For Simon var det sjelefred å se Moonlight-skilte da han hoppet i land på paradisøya. Å være borte fra sin kjære arbeidsplass i hele 3 mnd. er nemlig nesten mer enn han kan bære. Ina sverger hun så en tåre i øyekroken hans da han stabbet seg opp trappene til den litt slitte restaurante han ellers aldri ville gitt en sjanse på en normal dag.


Stranda vår fra en annen vinkel. Vi bor til høyre helt borti skogen bakerst i bildet.

Her ser dere den nydelige utsikten fra den lille, søte hytta vår. Deilig å sitte og høre bølgene slå mot stranda mens vi kjenner den milde sjøvinden i ansiktet:)

Skip o`hoi!

Vi befinner oss for øyeblikket på Pherenthian, ei lita paradisøy på østkysten av Malaysia. Neste stopp østover er Filippinene. Turen bort tok ca 30 min i en rimelig sprek båt som sørget for luftige svev på bølgene. Dette er virkelig et paradis, utrolig vakkert. Turisme er eneste næringsvei for de som bor her, men mange sliter likevel med engelsken, og får problemer når vi spør om visse endringer på matbestillingene. Tipset er å avstå fra lange setninger, men prøve å bruke enkle nøkkelord som "extra sauce", "no mushroom" eller "eggs burned on both sides"(sistnevnte var Inas fortvilte forsøk på å unngå salmonella og endte med at egget som lå trygt plantet i sentrum av en diger kyllingsandwich nesten gikk i vasken på grunn av rennende plomme, noe hun klagde over lenge etterpå. Etter det har Simon måttet spise der aleine...) En annen sjarm med øya er jo at strømmen produseres av lokale aggregater som er dieseldrevne, og vi har da strøm kun mellom 19.00 og 07.00 i døgnet. De fleste kjører dette opplegget, og det er av naturlige grunner da umulig å få seg fersk juice til frokost eller lunsj. Det er heller ikke særlig miljøvennlig. De har tydeligvis ikke hørt om solcellepanel!

For tiden går dagene ca slik: 08.30: 2 pannekaker med smør og sukker/musli med yoghurt til frokost. 09.00: 3 timers superspeed forelesning om Islam. 12.00: lunsj i form av supersvær biffsandwich med pomfritt/soppsuppe, pasta eller annen intetsigende billigmat. 13.00: Pensumlesning/soling/bading. 14.00: sandfotball/volleyball. (Idag slo vi noen finske gutter i volleyball, mens vi har noen høner å plukke med en svensk trio som slo oss i sandfotball på lumpent og uærlig vis. En råtass av en høy svenske som lå i sanda mer enn han stod, og brukte armene så mye at han etter å vært hovedmistenkt som den som slo Simon der gutter ikke vil bli slått, rev av Inas bikinioverdel, til hennes store forfjamselse! Det kaller jeg bonus for å være usportslig! En annen kuriositet er at de finske guttene kjente til både Sølvpilen og Tex Willer tegneseriene, til Simons store begeistring.) 19.00: middag på en av de 4-6 restaurantene på denne mini øya. 21.00: film på storskjerm/kortspill/pensumlesing. 24.00: Sove trygt og godt blandt lopper og lus og gudvethva, i et laken fullt av sand.

Vi blir i paradiset frem til 5 mars. Da går turen til Kambodia, eller hvordan det nå skrives. Det er visst veldig god mat der sies det. Undertegnede har sine tvil om akkurat det...

PS: De som tror Ina står bak alle de språklige vendingene i bloggen vår må/bør tro om igjen!

Begivenhetsrike dager

Da proever vi oss paa en ny oppdatering av bloggen, men det er nesten litt vanskelig aa vite hvor vi skal begynne. Vi proever! Forst av alt befinner vi oss naa i Kuta, en by et stykke sor for Ubud hvor vi har vaert til naa. Fortsatt Bali. Her er atmosfaeren totalt forskjellig fra det fredelige og rolige Ubud, hvor turistene tross alt var i mindretall. Kuta er oyas party hovedstad, og det merkes godt blant annet paa alle turistene som dukker opp over alt. Likevel, etter kun en dag her, er vi super fornoeyde! Dagen i dag gikk med til surfekurs, noe som var utrolig morsomt, og veldig slitsomt! Utrolig nok er vi begge to (eller Simon) i god behold, og ingen skader inntraff. Bortsett fra en mini hodeskade hos Simon da, som tok i mot sandbunnen med hodet i et svalestup av brettet.


Vi hadde en type nybegynnerbrett som gjorde at det ikke var alt for vanskelig aa faa tak i boelgene, og vi klarte flere ganger aa surfe inn til stranda begge to, om ikke superelegant.


Mot slutten av oppholdet i Ubud hadde vi en spesiell opplevelse. Langt inn i jungelen(nesten i hvert fall) skulle vi besoke en kar som kaller seg Ratu Bagus, bokstavelig oversatt den store dronning. Men en dame var han ikke. Han har faatt seg en gjeng av tilhengere, ogsaa i vesten, som kommer hit for en livsforandrende opplevelse. Han driver med shaking som aandelig(for oss fysisk!) ovelse. Det er rett og slett vanskelig aa beskrive hele sanseintrykket av creepy latter og unaturlige kroppsbevegelser. Alle gjorde dette paa ulike maater, men poenget var aa faa kroppen til aa riste saa mye som mulig til man eventuelt kommer i transe eller begynner aa le ukontrollert. Det sies at energien som ligger i oss frigjores og kan utrette helbredelse og andre mirakler, saerlig gjennom latter. Vi maatte ut paa gulvet vi ogsaa, saa var det bare aa riste los. Gjett om det var slitsomt! Svetten rant etter 2 minutter.




Saa ankom Bagos selv, og motet begynte. I korte trekk la han ut om hvordan glede er viktig bade for trivsel og helse. Ratu Bagus er en skikkelig karismatiker, og hadde hjelp av et par lokale til aa demonstrere latterkick og diverse ting(bl.a kong fu og dansing) som kunne laeres gjennom shaking. Deretter var det tid for vitnesbyrd i kjent pinsestil, kreft og ufruktbarhet var helbredet i shakingens og Ratu Bagus navn.

Og siden Simon var bestemt paa aa finne ut av om det var noe i dette, holdt han pa ekstra lenge under shakingen. Dette lot ikke moteleder Ratu Bagus gaa hus forbi her, og maatte be om et vitnesbyrd om hva han kjente under shakingen. Simon kunne jo ikke la muligheten til aa vitne foran hele forsamlingen hos Ratus passere, saa en litt tvilsom forklaring paa at han kjente noe energi i fingertuppene ble mottatt med begeistring hos tilhengerene, tvil blant studentene i etterkant. Selv er han uvillig til aa kommentere saken.


PS> Ratu Bagus kan soekes opp paa Youtube. Det er forresten han som staar til i hvitt til venstre paa det siste bildet.

Ubud, Bali

Vi befinner oss for oyeblikket paa Bali, en noksaa stor oy et stykke nord-vest for Australia. For oeyeblikket bor vi i en landsby som heter Ubud, mens vi reiser videre til party- og surfebyen Kuta om noen faa dager. Paa Bali er det fortiden regntid. Det regner et par timer om dagen, og gatene flommer over av vann. Baade idag og i gaar har det lynt og tordnet til den store gullmedalje. Folk tilbyr taxi for hver 30 meter vi gaar i laaange trange gater full av trafikk. Godt utvalg av restauranter og butikker.




Folk er vant med turister her, mange driver flere karrierer samtidig, de fleste kan fungere som taxi, mens mange ogsaa kan tilby rafting og turgaaing til en vulkan. Maten er ogsaa upaaklagelig, bortsett fra en pizza Simon fikk idag med noe som minner om sursot tomatsaus med alt mulig, blant annet bonnespirer og GULROT! Hvem hiver gulrot paa pizza??? Vi er naa ferdige med forste eksamen om kristendom. Vi tok den ute i friluft i noe som kan minne om en naturpark, kun tak, ikke vegger. Rar opplevelse. Vi er rimelig sikre paa et greit resultat, og ettersom ingen har stroket paa studiet paa 6 aar, er sannsynligheten liten.


Religionen vi har under lupen her er hinduisme. Men disse hinduene er ikke som alle andre hinduer. Det er steinskulpturer overalt, og mange av dem symboliserer gode eller onde usynlige krefter eller aander. Man ofrer til gode aander ved aa lage en slags kurv og fylle den med blader og blomster og kaffe og sigaretter(det gaar et rykte om at de liker aa roke nemlig). Disse ofrene plasseres over bakken. Offer til de onde aandene fungerer mer som distraksjon, naar aandene kommer gaaende forbi huset ser de offeret og gaar ikke inn i huset. Vi bor i smaa hus her, og maa si det er snilt av eierne aa sorge for friske offer paa trammen hver morgen! Ellers omgir store rismarkomraader stedet der vi bor, og byr paa mange turmuligheter, samt en oekologisk restaurant der man kan plukke sine egne groennsaker til middagen. Fasinerende!

Thaipusam

Idag startet dagen vaar relativt tidlig, med taxi fra hotellet kvart over 8. Til og med Simon var tidlig paa plass, og vi drog av gaarde til en stor hindufestival som kalles thaipusam. Her paa Penang pleier rundt 800 000 mennesker aa delta paa denne festivalen som har blitt utrolig stor i Malaysia og Singapore. Selv om dette i utgangspunktet er en hindufestival, deltar ogsaa mange kinesere som ikke er hinduister. Vi fikk til og med oeye paa tre hvite menn, muligens hinduer, som gjorde seg klare til opptoget.

Stemningen kan sammenliknes med 17. mai hjemme, dette er virkelig en festdag, der alle har pyntet seg opp, klare til aa foelge sine gjennom toget. Toget startet fra ulike templer rundt i omraadet, og gaaes til aere for guden Murugan. Gjennom aa baere ulike byrder hele veien til ende-tempelet, Waterfall temple, renses man for synder, eller oppnaar ulike velsignelser. For noen innebaerer dette baering av ulike objekter, mens andre gjennomborrer kroppen med spyd og kroker.

Et par kineser vi saa paa veien hadde hele ryggen og magen fulle av kroker. I tillegg drog de en stor vogn som var festet kun i disse ryggkrokene. Ganske sproett aa se paa! Hele ruten var paa 7-8 kilometer, og i denne uutholdelige varmen, tok turen hardt til og med paa oss som ikke bar noe i det hele tatt. Tilbake paa hotellet, etter en kjapp dusj, sovnet vi momentant.